Leksdalsvatnet er en innsjø på grensen mellom kommunene Steinkjer og Verdal i Nord-Trøndelag. Arealet er 21,73 km², omkrets 33,15 km og innsjøen ligger 70 moh.Figgisjor er det gamle navnet på Leksdalsvatnet, og det var elva Figga som gav vatnet dette navnet. Figga er elva som renner ut i nordenden av vatnet. Lundselva, som tidligere het Leksa, renner ned gjennom Leksdalen, og det er denne elva som har gitt vatnet dagens navn.

Det er svært langgrunt flere steder i Leksdalsvatnet, og et gammelt sagn gir forklaring på dette: Olav den Hellige skulle bygge bro over vatnet, og han var lovet et kalveskinn av hver bonde for dette. Da han hadde bygget et stykke, nektet bøndene å betale, og broa ble aldri ferdig. En annen – litt mer troverdig – forklaring, er at det gikk en del ras på 1500-tallet som la opp masse i vatnet. Om grunna fortelles at det var en hest som svømte fra Skjørholmen og til Bunes. Midt ute på vatnet stoppet den og kvila seg på grunna.

Dårlige veger har gjort at Leksdalsvatnet har blitt brukt som ferdselsåre både sommer og vinter. Vegleia over Høgberga var et av de vanskeligste partiene, likedan vegen ved Hodalen og i Klingberga. Ved Hallemsstøa var det rodelagt veg helt ned til vatnet, herfra gikk trafikken rett over vatnet til Bunes eller Ausa. Vatnet var ikke til hinder for samarbeid mellom bygdene, tvert imot. Det var langt lettere å komme seg over vatnet enn å ta seg fram på landsiden. Haukåbyggene samarbeidet mye både med leksdalinger og sparbygg. Så sent som i 1940 brukte innbyggerne i Haukåa å ro til Vistvik eller Hallem når de skulle på Øra eller til kirka. En del gårder i Haukåa og Stiklestad hadde almenningsrett i Leksdalen. Når de kjørte med hest, og isen var farbar, var dette en lett og god snarveg. Det har også blitt kjørt store lass med bil og traktor etter isen.
Teksten er henter fra boka «Grenda mi» av Siri Sæther.